...has been the worst.
Jeg nevnte at jeg skulle til London, ikke sant? Vel, der begynte helvette for min del. Eller uka før jeg skulle dra fikk jeg lungebetennelse og begynte på pencelinkur. Kuren gjorde meg skikkelig dårlig, men jeg bestemte meg for å dra likevel. Billettene var jo betalt for. Det endte opp med at jeg var sengeliggende hele helgen, måtte dra til lege der borte for å få ny medisin fordi jeg kasta opp som en helt og feberen var skyhøy. Så det ble ikke noe shopping annet enn at jeg fikk røska med meg en genser og et par sko fra Primark.
Så var det turen hjem da... Hvor skal jeg begynne. Togturen til Gatwick husker jeg nesten ikke og da jeg kom frem kasta jeg opp enda mer. Men på ett eller annet vis fikk jeg sjekka inn og fant veien gjennom sikkerhetskontrollen. DER stoppet det. Jeg hold på å besvime, alt rundt meg sortnet, jeg svettet, jeg frøs, og hold på å gå rett i gulvet. De hentet førstehjelpere for å se på meg. De ville ikke sende meg på flyet før de hadde ambulansepersonell til å se på meg. Tiden fra de sa det til de faktisk kom føltes ut som timer... Ambulansepersonell kom, jeg aner ikke hva de sa, annet enn at blodtrykket og pulsen min var alfor høy og "you can NOT go home today, we have to take you to the hospital". Jeg var livredd, men samtidig så utmattet og utsultet etter å ikke ha fått i meg mat på nesten èn uke.
Jeg ble kjørt til East Surrey and Sussex sykehus med ambulanse, og inn på Emergency Unit. Der tok de blodprøver, røntgen and you name it. Jeg husker ikke så mye av kvelden. Men jeg husker natten. Jeg måtte ha intravenøs næring, jeg var helt dehydrert. Flere leger spurte meg om alt mulig, tok blodprøver 100 ganger, noen spesialister kom, pasienter rundt meg ropte og skrek. Ambulansepersonell kom stadig inn med flere, det var pasienter, leger og sykepleiere overalt. Kaos. Eller så var det bare fordi jeg var så utrolig sliten at jeg opplevde det slik, jeg aner ikke.
Dagen etter ble jeg flyttet til Intensive Care Ward. Det var visst alvorlig. Jeg hadde to pleiere som fulgte med på meg hele tiden. Likevel følte jeg meg heldig- jeg var den eneste der inne som ikke hadde respirator. Men jeg måtte ha oksygenmaske hele tiden, pusten min var på 80% av 100(med oksygen). De opererte også inn en slange på 15cm inn i en blodåre i overarmen min fordi jeg har så tynne blodårer at de fikk ikke tatt mere blodprøver eller gi meg medisin som også gikk rett inn i årene. Jeg fikk ikke til noe selv jeg var så svak. Heldigvis hadde jeg to sykepleiere som var helt fantastiske. De ladet tlf min, ringte hjem til mamma og passet hele tiden på at alt var bra. Tusen takk til Sally og Charlotte <3
Neste dag ble jeg flyttet til Acute Medical Unit. Jeg og 4 andre damer over 60 på den fløyen. Kjempegøy. Dagene har aldri vært så lange, ei heller nettene. jeg telte timer. Dagens høydepunkt var å snakke med de hjemme i Norge.
Jeg ble sakte men sikkert bedre. Greide å gå selv, dusje, spise(selv om maten var crap). Og etter å ha vært der i 1 uke ble utskrevet. Og nå har jeg vært borte fra både jobb og skole i to uker etter dette. Gleder meg til å begynne på igjen nå etter helga.
Så nå vet dere hvorfor jeg har vært borte så lenge, fra skole, jobb og det sosiale liv.
